Familien Sletten

Lenge siden jeg har skrevet noe her og mye har skjedd siden sist.

Det skjedde det som vi egentlig ikke hadde trodd var mulig, gutten som drepte Laura Iris anket saken til Høyesterett. Og da blir familien gående å vente på hva høyesterett bestemmer seg for og svar på det kommer ikke før til høsten. Så nå skal vi altså gå i hele sommer og lure på om vi må gå gjennom hele rettsaken igjen for 3dje gang. Og for Iris sin aller nærmeste familie er dette grusomt og umenneskelig. Jeg er glad vi har et rettsystem som gir alle en rettferdig rettsak og at man er sikker på at rett person er tatt og få riktig straff.

Men hvis denne gutten får saken gjenopptatt igjen, så er det nesten et hån mot rettsvesenet og de sakkyndige, som forøvrig er av de beste i landet. 

Det er rart og vondt å sitte som pårørende i en drapssak og være på den uskyldige sin side, man føler at all fokus, hjelp og oppfølging er rundt den kriminelle. Merkelig greie, tenk hvis søskena til Laura Iris hadde blitt utredet for sine traumer og oppfulgt av de beste psykiaterne vi har i landet. Det må da være feil et sted, tror ikke man tenker over det før man er midt oppi det. Og jeg håper det er lenge til det blir begått et så brutalt mord igjen i Norge, håper det aldri skjer.

For få dager siden den 13 juni skulle Laura Iris fylt 18 år.

Nå er jeg på hytta vår utenfor Oslo, sammen med Linnea, søster til Laura Iris. Vondt å se hva dette har gjort med henne og alt hun har mistet i de snart 2 årene som har gått siden drapet. Det føles godt å være her.

I morgen er det 17 mai, det blir en annerledes 17 mai enn vi noen gang har opplevd. For det første skal jeg jobbe, det har jeg aldri gjort tidligere. Og så er det korona, nå er vi vant til å høre at vi skal holde oss hjemme, men jeg husker første gangen jeg hørte Erna Hagen informere om hvordan vi skulle forholde oss. Hele Norge skulle stenges, jeg for min del lever et stille og rolig liv har jeg funnet ut, merker nesten ingen forandring. Det som gjør at jeg virkelig har merket korona viruset er at jeg egentlig skulle vært i TerraceBC i Canada akkurat nå, og der er det strålende vær og jeg skulle så gjerne vært der. Og ikke kan vi reise i nærmeste framtid heller, så vi får bare håpe at onkel Asbjørn på 84 holder seg sprek.

Det som blir vår feiring i morgen her på jobben er at vi skal henge flagg utpå verandaen, vi skal spise god frokost. Vi skal spise middag ute og så håper jeg at vi hører noen hornmusikk i løpet av dagen. Jeg elsker slik 17 mai musikk, beste jeg vet.

Ønsker alle som følger meg her inne en fredelig og god 17 mai - vær sammen med noen du bryr deg om eller som trenger å være sammen med noen. Det er en trist dag å være alene på.

Ankesaken/rettsaken er over og nå går vi å venter på dommen som skal komme. Aktor la ned påstand om 13 år med forvaring, hadde drapsmannen vært over 18 år hadde det blitt 21 år. Aktor sa at det var et grotesk og hjerteskjærende drap, Laura Iris var bare et barn - dratt ut fra sitt eget hjem, der hun skulle være tryggest. Tenk på den frykten hun må ha følt, når han dro frem kniven.

Virkelighet rundt dette drapet er så grusomt at man kan ikke tro at det har skjedd med Laura Iris, mitt tantebarn. Hvis det blir anket enda en gang og Høyesterett går med på å ta opp saken, da lurer jeg på hvor hensynet til ofrene er. Jeg hadde skjønt det hvis det var uklart om skyldspørsmålet, men her er det helt klart.  Han hadde tenkt på at han kunne ha drept en han ikke likte, men da ville det fortsatt vært 99 igjen som han ikke likte. Da bestemte han seg istedenfor å drepe en han likte og som aldri hadde gjort han noen ting.

Jeg syns det har vært noen grusomme hendelser og drap i det siste, da tenker jeg på hva de pårørende har å gå gjennom av uvirkelighet, smerte og sorg som nesten ikke er til å leve med. Tenk at vi mennesker har så mye ondt i oss at vi med full bevissthet kan påføre andre store smerter og drepe et menneske.

Jeg har alltid sagt at verden består av det onde og det gode og vi har begge deler i oss. Det spørs bare hva vi velger å fokusere på, hvilke miljø vi beveger oss i og hva vi bruker tiden vår på. Livet består hver eneste dag av valg som vi må ta og de enkleste valg får følger. Og alle tar vi feil valg, jeg har tatt mange feil valg, men jeg velger å tro at jeg aldri bevisst har skadet et annet menneske.

Synnøve, min søster og mamma til Laura Iris sier at jeg vet ikke hvor heldig jeg er som har begge mine barn i live. Og ja jeg vet ikke det, jeg har bare en anelse etter å ha sett hvordan min søster har det nå. Jeg tenker på det hver gang en av guttene min reiser fra meg. Akkurat nå har Ivar Andre reist til hytta vår utenfor Oslo, han bor der nå. Han har vært hjemme en uke og hatt fullt fokus på skolen, nå går all undervisning digitalt og det er ekstra innlevering av arbeidskrav istedenfor eksamen pga koronaen. Når han er på hytta så arbeider han i Oslo ved siden av. Det har vært så koselig å hatt han hjemme og i tillegg har han heldigvis gjort mye ute i hagen.

Philip er også hjemme eller dvs han mye hos kjæresten sin, men stikker stadig innom hjemme. Han reiser også på jobb igjen i morgen, til Oslo han også.  

 

 

Nå har det gått 2 uker av ankesaken etter drapet på Laura Iris, på onsdag neste uke er den ferdig. Da vil det igjen gå ca 2 uker før vi får vite hva den endelige dommen blir. Så får vi håpe at forsvaret ikke bestemmer seg for å anke igjen, da vet jeg nesten ikke hva jeg skal tenke om det.

Dette er så belastende for familien til Laura Iris at jeg har ikke ord for å beskrive det. Nå ble det anket på alle punkt, til og med skyldspørsmålet og det kan man lure på er mulig. Men det det hele dreier seg om er at de vil ha han ikke tilregnelig, slik at han blir fritatt fra strafferetten og over til helsevesenet.

 

Nå har 4 av de dyktigste vi har i Norge innen utredning i straffesaker utredet han, opp til flere ganger og alle 4 kommer frem til at han ikke var psykotisk og at han dermed var tilregnelig. Dette har de begrunnet utifra samtaler med gutten, tester, avhør av andre, observasjoner og alle bevismaterialer som de har tilgang til. Dette er i tillegg rettskommisjonen enig i.

 

Så nå håper jeg familien får fred til å om mulig komme seg videre. Livet blir satt på vent igjen hvis det kommer enda en ankesak, da blir det til Høyesterett.

 

Det blir kanskje feil å si det, men det å være gjerningsmannen i Norge gir deg utrulig mange rettigheter. Det føles ihvertfall slik når jeg ser hva familien til Laura Iris sitter igjen med. Han er i full gang med studier og iflg forsvarer går det greit med han. Men helsearbeiderne som er rundt han ser hans fasinasjon av vold som urovekkende og rettspsykiaterne sier at gjentakelsen er høy.

 

Jeg har laget en video som jeg la ut på facebook i går, som en motvekt mot alt som kommer frem i ankesaken. Alt det grusomme som var planlagt og ble gjennomført mot Laura Iris. Videoen viser hvor fantastisk hun var og det er slik vi skal huske henne. Fikk tilsendt masse bilder fra vennene henne.

https://www.facebook.com/svanhild.sletten

 

 

 

Nå er jeg kommet hjem fra sykehuset, ble der i 4 dager.

 

Jeg må beundre alle som jobber ved Lillehammer sykehus for måten de organiserer seg i disse koronatidene. Det er nesten litt tragikomisk og greie å bli syk akkurat nå, når jeg nesten aldri har vært innom sykehuset tidligerer pga sykdom.

Jeg har ikke korona. Jeg gikk divertikulitt, dvs at jeg har noen utposninger på tarmen som ble betente og ble skikkelig dårlig. Så da er det godt å ha et slikt helsevesen som vi har i Norge.

 

Nå ligger jeg med dyne på sofaen og to hunder oppå dyna og her skal jeg ligge - leeenge.

Håper jeg våkner i morgen og føler meg mye bedre.

 

Man vil jo helst være frisk og jeg skal være mere takknemlig for helsen min heretter.

Må si jeg beundrer disse eldre damene på over 80 år som jeg lå sammen med på rommet. De var operert for kreft og greide nesten ikke å gå, allikevel så positive. Det var egentlig aktion å bare ligge å følge med på alt som skjedde med de. For det første slo jeg tlf min på lydløs med det samme jeg kom på sykehuset, det gjorde ikke de. Telefonen deres ringte og meldinger varslet sin innkomst i ett. Og de skravlet i tlf, og de samme historiene ble fortalt gjentatte ganger. Men det er jo bra og ha så mange venner som bryr seg. Ingen av dem hadde gjenlevende mann. Vi kvinner holder ut.

På dagen i går var det ei av dem som segnet om. Og hvem hørte jeg sneglet seg ned fra sengen i natt og gikk mot toalettet alene igjen, joda det var hun. Og samme hvor kvalm og uvel jeg var måtte jeg bare opp å se om hun kom seg på toalettet, likeledes at hun kom seg til senga igjen. De gamle damene har vært ute en vinternatt før.

 

Jeg har sagt det mange ganger tidligere og nå skal jeg ikke klage på noen ting mere. Jeg har god helse, to føtter, to hender, øyner og ører som fungerer - ja da kan jeg gjøre det meste.

 

Klem🙂

 

 

Nyeste kommentarer

01.11 | 13:07

Slutt på visa til Tyrkia siden mars 2020

...
29.04 | 19:46

Hei fra den 19/8 og til med 25/9 lurte vi på om det var mulig å leie en leilighet for
2 . Har leid på prime blue for ca 3 år siden gjennom en norsk dame

...
12.07 | 13:15

Hei. Ja jeg skal sende katalog til deg og sjekke ut hva som er ledig på Prime Blue 4. Sender deg svar på mail :).

...
27.06 | 19:36

Ksn jeg få tilsendt katalog over prime blue5?
Er det flre penthose leiligheter igjen på primeblue4? Var der å titta i fjor sommer
På to penthose leiligheter.

...